torsdag 26. august 2010

Lucy musefanger


Min lille Lucy er 3 år og i påsken hadde hun en walkabot. Har aldri vært så redd og lei meg...  Hun var borte i 8 dager, jeg var ute og lette etter henne og ropte på henne - uten resultat. Jeg gråt og trodde reven eller grevlingen hadde spist henne, at hun var påkjørt av av biler og traktorer, at hun var omkommet i en låve som brant ned her, osv...  (Da hun var 2 år, var hun borte i to dager.  Det var jo helt krise i seg selv.)

Men så endelig kom hun hjem, mager og dehydrert, skvetten og litt redd. Åh, men jeg var så LYKKELIG!!!  Vi koste masse, og jeg kjøpte våtfôr (som jeg må knuse for hun liker ikke storebiter), så hun skulle få i seg væske. Hun hadde ingen skader, heldigvis! Vi hadde en alvorsprat; for hun er tross alt bare 3 år, og hun kan ikke bare stikke av på den måten! 

Hver gang hun går ut sier jeg til henne at hun må passe seg for bilene, og at hun ikke må krangle med noen. Så måtte jeg jo legge til at hun skal KOMME HJEM.

Jeg har jo ikke den minste formening om hva hun drev med på walkabouten sin, men NOE har hun plukket opp, for jammen kom hun ikke hjem med en mus her i sommer! Og når jeg sier hjem, mener jeg INN i huset. Jeg trodde virkelig jeg hadde oppdratt henne bedre.. Hun har jo lekt med mus ute har jeg sett, men aldri tatt dem med inn. Så hun kom spankulerende inn gjennom verandadøren med musen i munnen. La den fint ned på gulvet i stua og var SÅ fornøyd. Jeg fikk helt hetta og sa i klartekst at jeg IKKE synes hun var flink jente, hun får IKKE komme hjem med mus! Og så sa jeg til henne at hun skulle ta med seg musen ut igjen, sikkert 11 ganger. Pekte og viste. Jeg sa også at jeg IKKE var stolt av henne. Hun bare så på meg. Skjønte ikke (eller ville ikke skjønne) hva jeg bar meg for. Heldigvis var Morten Skogmus helt død..

Jeg måtte hente noe å løfte opp Morten så jeg fikk kastet ham, men da trodde Lucy vi skulle leke med den! Hun er jo ikke riktig på en flekk!!! Jeg sa FY flere ganger, men hun vendte det døve øret til. Til slutt fikk jeg tatt musen ut og kastet den. Jeg sendte ut Lucy med de vanlige formaningene, men nå med enda en; IKKE ta med deg byttet hjem!

Jeg forguder den lille katten min og hun er meg svært kjær. Men der og da lurte jeg på hvorfor jeg ikke heller har gullfisk...


Takk for besøket!

Ha en fin dag, klem Camilla :)


søndag 15. august 2010

Bare 130 dager igjen....!

130 dager går utrolig fort! Vi husker vel i fjor? (Og årene før det?) Vips, så er det én uke til julaften, og man står der; har ikke rukket hverken det ene eller det andre av de utallige prosjektene man hadde satt seg fore. Så det er bare å finne frem kalenderen og få ned på papiret når hva skal gjøres.

Siden jeg da er så godt i gang med prosjekter har jeg nå til hensikt å begi meg ut på dypt vann. Dyyyyyyyypt vann! Min Marsmellow-lignende kropp skal innta arenaen for svetting og pesing. Jepp, du er antakelig i sjokk, på lik linje med meg! Og så har jeg denne lille fyren på den ene skulderen min, Ludvik, som hele tiden skal fortelle meg at nå velger jeg feil, jeg kommer til å bli svett og vemmelig, jeg kommer til å bli såååå sliten, det er mye andre HYGGELIGERE ting vi kunne finne på. Jeg velger å vende det døve øret til (selv om jeg faktisk hører like godt på begge ørene...), og vender dermet blikket mot Viktor. Dette er den fyren som sitter på den andre skulderen, og han er en litt annen type. Han poengterer at jeg ser ut som avkommet til Michelin-mannen, minner meg stadig på at jeg ikke får på meg hverken dette eller hint av klær. Og han rister bare oppgitt på hodet fordi jeg ikke lenger orker på gå på 10 cm heler. Han er 150 % for trening og en ny retning i livsførsel. Viktor er han som kommer til å støtte meg, heie på meg og lose meg gjennom bølgedaler.

Jeg er tøff i trynet nå, håper det holder frem til mandag...  Men jeg er egentlig heldig, for jeg har både venner og kollegaer som kommer til å holde meg i ørene og piske meg i gang, om Ludvik på uforklarlig vis skulle overbevise meg.

Jeg ønsker meg selv LYKKE TIL!


Når det er sagt, kan jeg fortelle at vi har "pakket ned sommeren" og "pakket ut vinteren". Vi har flyttet campingvognen fra sommerstedet til vinterstedet. Det er nesten litt sjokkerende å gå fra nesten 30 m2 fortelt med sofaer, stor tv, kjøkkenbenk og spisebord, til spikerhytte på knappe 5 m2. Dog er det faktisk mulig å få til det umulige, bare man smører tykt på med faktor 42 av IKEA fantasi. Vi oppholder oss naturlig nok mer inne i vognen, og det er faktisk svært hyggelig. Har fått kjøpt lysestaker og duker, så nå blir det bare velstand!


Vel, det var det jeg hadde på hjertet denne søndagen.

Takk for besøket, og VELKOMMEN igjen!

Du må gjerne legge igjen en hilsen, det ville vært hyggelig.


Ha en flott søndagskveld, klem Camilla :)

Kun 130 dager!

Snurre meg, nå er det virkelig bare 130 dager til julaften...  Litt tidlig å tenke på det, sier du? Tja, det er kanskje det. Men på en annen side; hvor mange står ikke og kaver med armer og ben og er helt sjokkerte over at julaften næremer seg - med stromskritt? Jeg synes jeg hører hvert eneste år; "jeg fikk ikke tid, jeg rakk ikke". Derfor er det egentlig ikke så veldig lenge til :)

Ikke bare må jeg begynne å planlegge for julen, jeg skal også starte et helt nytt prosjekt! Mitt Marsmellow-lignende legeme skal innta lokalet for de svettende og pesende. Den lille stemmen som i all hovedsak består av latskap snakker ustanselig om alle ulempene, hvor sliten man blir, alt det andre vi kan gjør i stedet osv. Men jeg velger å vende det døve øret til (selv om jeg hører like godt på begge ørene). Jeg ler av meg selv og mitt enorme talent for unnasluntring. Jeg har tenkt å brette opp ermene og si som NIKE: Just DO it! Kan jeg beholde denne holdningen lenge nok vil jeg klare å nå målet mitt! I tillegg har jeg venner og kollegaer som nok skal holde meg i ørene og piske meg i gang - dersom den lille stemmen på uforklarlig vis skulle overbevise meg om noe annet... Så jeg ønsker meg selv lykke til! :)

Vi har forøvrig avsluttet sommercampingen. Det var litt vemodig å " pakke ned sommeren", men det var også hyggelig å "pakke opp vinteren" der vi skal være de neste 8 månedene. Det var uvant at alt må foregå inni campingvognen, vi har jo vært vant til å bo i et fortelt på nesten 30 m2. Dog har vi et spikertelt/spikerhytte, på nusselige 5 m2. Med litt IKEA-fantasi er det helt utrolig hva man får plass til! Fikk kjøpt noen lysestaker til å ha på bordene inne i vognen, og det ble så koselig! Skal se om jeg kan få kjøpt noen duker i dag. 


Vel, det var det jeg hadde på tapetet i dag.

Takk for besøket, og VELKOMMEN igjen!

Klem, Camilla :)